«Er han en annen nå?» hvisket naboene da de så en mann i hagen til enken, «Hva vil folk si?»
I en liten bygd hvor alle kjenner hverandre hvem som er fadder for hvem, hvem som dyrker poteter, og hvem som har vært skilt flere ganger er det umulig å skjule noe. Derfor, da enken Ingrid fikk seg en ny mann i huset, ble det hvisket: «Se der, hun klarte ikke å vente.» Men høyt sa ingen noe for Ingrid var en flittig, anstendig kvinne som alene hadde tatt seg av to barn.
Anders kom inn i deres liv om høsten. Stille, med sterke hender som kunne håndtere både spade og hammer, og rolige øyne som så på barna ikke overlegent, men med en tanke om at alt kom til å ordne seg. Selv om Martine var ni og Nikolai tolv, husket de knapt faren sin han gikk bort da de nettopp hadde startet på skolen.
De første ukene så Martine mistenksomt på stemoren.
«Mamma, hvor lenge skal han bli her?» spurte hun en dag.
«Så lenge Gud vil, kjære. Han er en god mann,» svarte Ingrid og la til lavt: «Jeg er sliten av å gjøre alt alene.»
«Men vi har jo hjulpet deg!» protesterte Nikolai.
«Det har dere. Men dere er barn. Og jeg vil ikke bare ha bekymringer jeg vil ha litt varme også.»
Anders presset ikke på. Han ventet til de ble vant til ham. Han hogget ved hver morgen, fikset gjerdet, og en kveld kom han hjem med et kurv fullt av kyllinger:
«Vi må få gården i gang igjen. Og barna skal ha ferske egg.»
«Hvorfor gjør du alt dette?» Martine så på ham med mistro, men kyllingene likte hun.
«Fordi jeg er en del av dere nå. Kanskje ikke i blod, men å leve sammen betyr å dele både arbeid og godhet.»
«Hadde pappa også kyllinger?»
Anders nølte litt før han svarte:
«Han var en god mann. Jeg kjente ham. Vi jobbet sammen på siloen. Han snakket mye om deg. Du er lik ham.»
Martine satte seg på trappen og så på mens Anders ga kyllingene vann. For første gang tenkte hun: «Han vil ikke erstatte pappa. Han vil bare være her.»
Om vinteren lærte Anders Nikolai å arbeide med tre.
«Dette er en høvel. Ikke som å spille på telefonen her må hendene vite hva de gjør.»
«Jeg spiller ikke!» knurret Nikolai.
«Jeg krangler ikke. En mann blir til av det han gjør med hendene. Og hodet.»
«Hvorfor krangler du aldri?»
Anders smilte.
«Fordi det nytter ingenting. Bedre å forklare én gang enn å heve stemmen hundre.»
Om våren var det dugnad i bygda de ryddet en kilde ved skogen. Nikolai og Martine ville ikke dra.
«La de unge gjøre det!» mumlet Nikolai.
«Er vi gamlinger, eller?» lo Anders. «Dere må lære at livet ikke venter på at andre skal gjøre ting. En virkelig person tar spaden selv, uten at noen tvinger dem.»
På dugnaden hørte barna for første gang at noen sa til Anders: «Er det dine gutten og jenta?» Han svarte bare: «Mine. Mine nå.»
Martine dyttet Nikolai:
«Hørte du det?»
«Ja.»
«Hva føles det som?»
«varmt. Men han sier jo ingenting.»
En dag kom Nikolai hjem fra skolen opprørt. Da moren spurte hva som var galt, innrømmet han at han hadde kranglet med guttene.
«Hvorfor?» spurte Ingrid, nesten i gråt.
«Fordi jeg sa at Anders er som en far for meg. De sa: Så du er en stesønn, oppdratt av en fremmed. Jeg sa at en fremmed som er god er bedre enn en far som ikke er der.»
Anders sa ingenting. Han satte seg hos Nikolai.
«Jeg forventer ikke at du kaller meg far. Men husk dette, gutt: Jeg forlater deg ikke. Uansett hva de andre sier.»
«Jeg har ikke noe imot det. Det er bare vanskelig å si pappa når man ikke er vant til det.»
«Ikke skynd deg. Ordet pappa er som brød man tygger det ikke uten ettertanke. Man modnes til det.»
To år gikk. Nikolai skulle snart fullføre ungdomsskolen. Folk sa han skulle bli mekaniker. En kveld satt de ute under stjernene, mens frosker kvakket og timian duftet.
«Anders» sa Nikolai plutselig. «Jeg holder en tale på avslutningen. Om noen som har vært et forbilde for meg. Jeg vil snakke om deg. Er det greit?»
Anders hostet og nikket.
«Bare ikke overdriv,» sa han lavt.
«Jeg overdriver ikke når jeg snakker fra hjertet.»
På avslutningen talte Nikolai om «en mann som ikke var med meg fra fødselen, men som ble som en ekte far». Ingrid gråt. Og blant kvinnene hvisket noen:
«Si nå hva du vil om stefedre hvis sjelen er nær, er de like så kjær.»
På Anders 50-årsdag ga Martine ham en brodert skjorte og et brev:
«Pappa, takk for veden, kyllingene, tålmodigheten, og for at du lærte oss ikke å vente på at noen skal gjøre godt men å skape det selv. Du er vår far ikke fordi du måtte, men fordi du ville. Og det er derfor vi elsker deg enda mer.»
Anders satt lenge med brevet. Taus.
Til slutt sa han til Ingrid:
«De har vokst opp. Ikke fremmede.»
Hun smilte:
«Fordi du aldri behandlet dem som fremmede.»
For å være en far, trenger du ikke alltid å være den biologiske. Noen ganger veier kjærlighet, godhet og hverdagsgjerninger tyngre enn blodsbånd. For en familie er det vi skaper sammen.
