*Dagbok*
I dag kom jeg hjem til datteren min uten å varsle og oppdaget det jeg aldri ønsket å vite.
Noen ganger tenker jeg at lykke er å ha barna i live, friske, etablert og med egne familier. Jeg har alltid sett på meg selv som en heldig kvinne: en kjærlig mann, en voksen datter, snille barnebarn. Vi var ikke rike, men vi hadde harmeni. Hva mer kunne vi ønske oss?
Marte giftet seg tidlig hun var 21, han var over 30. Jeg og mannen min godkjente det: en moden mann, fast jobb, egen bolig. Ikke noe av det der med uansvarlige studenter. Han betalte for bryllupet, bryllupsreisen, overdøpte henne med dyre gaver. Til og med fetterne sa: «Marte har havnet i et eventyr.»
De første årene virket alt perfekt. Så kom Jakob og Live, de flyttet til en villa i Bærum, og besøkte oss i helgene. Men med tiden la jeg merke til at Marte ble mer stille. Sjeldne smil, korte svar. Hun sa alt var bra, men stemmen lød tom. Et morshjerte lar seg ikke lure.
En morgen ringte jeg ingen svar. Meldinger ble liggende urørt. Jeg bestemte meg for å dukke opp uanmeldt. «Jeg savnet deg,» sa jeg unnskyldende.
Hun rynket pannen da hun åpnet døren, smilte ikke. Jeg hilste på barnebarna, ryddet på kjøkkenet. Jeg ble over natten. Sent på kvelden kom Anders hjem. En hvit tråd på skjortekragen, dyr parfyme på klærne. Han kysset henne på kinnet hun snudde seg bort.
Midt på natten hørte jeg ham på terrassen: «Jeg ordner det, kjære hun aner ingenting.» Jeg knyttet neven så hardt at glasset nesten knuste.
Om morgenen møtte jeg hennes blikk: «Du vet alt, gjør du ikke?» Hun senket hodet: «Mamma, la det være. Det er under kontroll.» Jeg listet opp hver detalj. Hun gjentok, mekanisk: «Det er din fantasi. Han er en god far. Han gir oss alt. Kjærlighet forandrer seg med årene.»
Jeg gjemte tårene på badet. I det øyeblikket mistet jeg ikke bare svigersønnen, men datteren. Hun hadde byttet kjærlighet mot trygghet. Han utnyttet stillheten.
Jeg konfronterte ham om kvelden. Han nølte ikke engang:
« Og hva så? Jeg svikter ikke familien. Jeg betaler regningene, er til stede. Hun foretrekker det sånn.»
« Hva om jeg forteller alt?»
« Hun vet det allerede. Hun ignorerer det for å overleve.»
Jeg tok toget tilbake til Bergen, med sjelen i filler. Mannen min advarer: «Bland deg ikke inn, du mister henne.» Men jeg mister henne allerede, dag for dag. Alt fordi hun ville leve «som bladbildene». Nå betaler hun med sjelen.
Jeg ber om at hun en dag ser i speilet og forstår at hun fortjener mer. At respekt er verdt mer enn merkevesker. At trofasthet ikke er en luksus, men en nødvendighet. Kanskje tar hun da kofferten, tar barna i hendene og går.
Jeg vil være her. Selv om hun holder meg på avstand nå. Jeg venter. En mor gir ikke opp. Ikke selv når verden rakner.
