Det var en grå katt som satt foran inngangen til dyreklinikken. Den jamret, og ved føttene lå en liten, ynkelig kattunge.
En kvinne gikk rolig nedover gata, med en liten hund i bånd. Det var en lys høstdag: luften var krystallklar, gule og purpurblader danset i virvler, som om de fulgte en usynlig orkesters melodi. Stemningen var lett og lys. Men plutselig
Plutselig ble hun trukket mot noe hun ikke kunne overse: den grå katten ved inngangen. Den jamret klagende, og ved dens føtter lå den lille, nesten livløse kattungen. Av og til løp den mot forbipasserende, som om den bønnfalt om hjelp. Men folk skyndte seg bare forbi.
Alle hadde sitt eget å stelle med, enten de ikke la merke til, eller lot som de ikke så det lille, skrøpelige vesenet på asfalten. Slik er det så ofte: det er så mye enklere å gå forbi en fremmeds lidelse. Men kvinnen stanset.
Hun bøyde seg ned og løftet forsiktig opp kattungen. Den var så tynn at ribbeina stakk ut. Den pustet knapt. En eneste tanke skjøt gjennom henne: «Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg løpe?» Da kom mora nærmere, stirret rett inn i kvinnens øyne og jamret lavt, men bestemt. «Hjelp redd henne»
På døra hang en lapp:
«28. stengt. Fridag.»
Kvinnen ble forvirret. Taxi? Penger? Hvor skulle hun dra? Men hun fulgte instinktet og dyttet på døra. Og plutselig et under: den gikk opp.
Innerst i gangen sto en høy, gråhåret mann i en slitt hvit frakk.
«Vær så snill!» ropte kvinnen. «Hjelp meg! Jeg har ikke penger, men jeg kan betale senere. Hun kommer til å dø» og hun rakte ham den tynne kroppen.
Dyrelegen tok forsiktig imot kattungen og bar henne hastig inn på operasjonsrommet. Kvinnen og mora ble igjen i gangen, dirrende av bekymring. Etter noen minutter la kvinnen merke til noe rart under mannens frakk, mellom skulderbladene. «Å, stakkar, han har en pukkel,» tenkte hun.
«Tror du det?» snudde mannen seg plutselig mot henne og så henne inntrengende i øynene. Så vendte han seg tilbake til kattungen.
Timer gikk. Kattungens pust ble jevnere.
«Se her,» sa dyrelegen. «Hun kommer til å overleve. Men hun trenger pleie, medisiner, varme. Hun kan ikke tilbake på gata» Han så på kvinnen. Og mora stirret også på henne, med et gjennomtrengende blikk.
«Hva snakker du om!» protesterte kvinnen. «Selvfølgelig tar jeg henne med hjem. Mora også. Med Mose,» nikket hun mot hunden som satt rolig ved siden av henne, «vil vi ta dem begge inn i familien.»
Legen smilte:
«Da gir jeg deg alt du trenger. Du trenger ikke betale. Betrakt det som gjort.»
Kvinnen ble overrasket over ordet «frøken» det var lenge siden noen hadde kalt henne det. Men hun hadde ikke tid til å tenke på det nå. Hun tok imot medisinene, kattungen, og satte kursen hjemover, fulgt av den trofaste hunden og katta.
En måned senere samlet kvinnen mot og ringte klinikken for å takke legen.
«Ja, hallo, doktor Sigurdsson,» svarte en ung, munter stemme i telefonen.
Hun fortalte historien om den reddede kattungen og takket for hjelpen. Men legen virket tydelig forvirret. Etter noen minutters leting i databasen sa han:
«Unnskyld, men jeg husker deg ikke. Forresten var det fridag den 28. Jeg var ute av byen med familien. Kanskje du tar feil, men det spiller ingen rolle. Det viktige er at kattungen lever og har fått et hjem.»
Kvinnen sank forvirret ned i en stol. I det øyeblikket hoppet den reddede grå kattungen, nå sterk og familiens yndling, opp i fanget hennes. På gulvet satt mora og betraktet henne oppmerksomt.
Og så dukket Han opp. Den gamle frakken skjulte ikke lenger de hvite vingene. Engelen smilte.
«Det var du som reddet henne,» sa han til kvinnen. «Jeg hjalp bare litt.»
Katta så på Engelen og begynte å male lavt.
«Jeg pleier ikke å hjelpe mennesker,» sa han, nesten unnskyldende. «Men dere katter er så pågående Jeg skal bryte reglene én gang til, siste gang.»
Han blunket til katta og oppløste seg i lufta. I samme øyeblikk ringte det på døra.
I døråpningen sto en klosset mann i en gammel arbeidsdress, med en verktøykasse.
«Ringte dere? Jeg er rørleggeren Drypper krana?»
«Nei, jeg ringte ikke,» smilte kvinnen. «Men siden du er her, kan du fikse badet også. Jeg betaler.»
«Jeg forveksler alltid ting,» mumlet han og skjøv forlegent inn døra. Han knelte og begynte å pakke ut verktøy.
Kvinnen sa ingenting, men kom tilbake med en tykk pute og la den under knærne hans.
«Takk,» sa han lavt, før et plutselig smil brøt fram i det stubbete, slitne ansiktet. Noe rørende og nesten barnslig sårbart skinte i øynene. Kvinnen kjente et stikk i hjertet. Uventet syntes hun synd på denne ensomme, fortapte mannen.
«Vil du vil du ha en varm borsjtsj? Jeg har noen kjøttkaker med bygg også» ordene kom av seg selv, uten at hun skjønte hvorfor.
«Kjøttkaker» sukket han dypt. «Å, så lenge siden» Han så opp på henne, smilte litt skyldbevisst, men med håp i blikket.
«Da så, vent litt!» Hun ble rød og skyndte seg til kjøkkenet, som om dette var det viktigste hun noen gang hadde gjort.
Mens rørleggeren prøvde å konsentrere seg om jobben, merket han at luktene fra kjøkkenet trakk ham til seg. Huset ble fylt av duften av stekt kjøtt og frisk borsjtsj. For å gjøre reparasjonene mer behagelige, slo han på en gammel båndspiller, og Vivaldis «De fire årstidene» fylte rommet.
Kvinnen stivnet i døråpningen.
«Dette er umulig Det kan ikke skje» hvisket hun.
Men det skjedde. Og nå, her, var det i ferd med å skje.
En måned senere gikk et par over byens torvkvinnen og den tidligere rørleggeren, nå i en ny, elegant dress. Mannens øyne strålte av den lykken og freden alle lengter etter.
Ikke langt unna satt Engelen ved siden av mora og gryntet irritert:
«Dere katter er umulige. Dere er aldri fornøyd. Hva mer vil dere ha? Hva er det dere vil nå?»
Katta tråkket frem
