En dag for meg
Del 1: Hjemkomsten
Ettermiddagen saktnet farten over nabolaget, og skyene ble fargede i en myk oransje som lovet en rolig kveld. For Markus var imidlertid rutinen den samme som alltid. Etter en slitsom dag på kontoret, der papirene så ut til å formere seg og møter avløste hverandre uten pause, tenkte han bare på å komme hjem, spise middag og kanskje se litt TV før han la seg. Han var ingen ulykkelig mann, men en som var vant til rutinen, til forutsigbarheten i dagene som fulgte etter hverandre som perler på en endeløs rad.
Han parkerte bilen foran huset og merket øyeblikkelig at noe var annerledes. Døren til kona Sofies bil sto åpen. Markus rynket pannen. Sofie var nøye, omhyggelig med detaljer, spesielt med bilen, som hun nesten betraktet som sitt eget helligdom. Enda mer overraskende var det å se hoveddøren til huset på gløtt, hvor en frisk bris blandet med barnas umiskjennelige leken strømmet ut.
Han tok noen skritt og stanset brått. Hagen, som vanligvis var ryddig og stell av Sofie og barna i helgene, var nå et slagmark. De tre barna, Jakob på åtte år, Nora på seks, og den lille Tobias på kun fire, lekte i sølepytter, helt dekket av gjørme og fremdeles i pyjamas. Tomme matbokser og innpakning lå strødd over hele plenen, som om et lite tornado hadde herjet. Markus kjente en stikk av bekymring blandet med vantro.
«Pappa!» ropte Jakob da han så ham. «Se hva vi har laget!»
Nora viftet med hendene og viste stolt en haug med gjørme som ifølge henne var en uinntakelig festning. Tobias lo høyt mens han plasket med føttene i en pytt.
Markus så seg rundt etter hunden, Balder, men det var ikke et spor av ham. Ikke engang et bjeff i det fjerne. Uroen vokste. Hvor var Sofie? Hvorfor var alt slik?
«Hvor er mamma?» spurte han og prøvde å ikke høres alarmert ut.
«Inne,» svarte Nora uten å ta blikket fra skapningen sin.
Markus gikk mot huset og unngikk innpakning og leker. Da han gikk over terskelen, ble kaoset enda verre. En lampe lå på gulvet, teppet var krøllet og skjøvet mot veggen. I stuen sto TVen på fullt volum med en tegnefilmkanal, og gangen var et hav av leker og klær strødd rundt.
Lukten av mat, blandet med såpe og jord, hang i luften. Markus gikk til kjøkkenet, hvor oppvasken fløt over av skitne tallerkener, rester av frokost dekket benken, og kjøleskapsdøren sto vidåpen. På gulvet lå hundematen strødd, og under bordet glitret et knust glass i skyggene.
Hjertet hans banket hardt. Noe var ikke som det skulle være. Han løp opp trappen, flyttet på leker og klær som sperret veien. Da han kom til gangen, så han vann renne under badedøren. Da han åpnet den, fant han gjennomvåte håndklær, puss og leker som fløt, og toalettpapirruller som var rullet ut til hvite fjell.
Uten å nøle løp han til soverommet. Han dyttet døren opp, og der, innhyllet i halvmørket, lå Sofie. Inneklemt i senga, i pyjamas, med håret i en uryddig knute, leste hun en bok med et uttrykk av fullstendig ro.
Da hun la merke til ham, så hun opp, smilte og spurte med en rolig stemme:
«Hvordan var dagen din?»
Markus stirret på henne, rasende, ute av stand til å forstå det han så.
«Hva har skjedd her i dag?» spurte han og kjempet for å holde sinne i sjakk.
Sofie smilte igjen, med en forvirrende ro.
«Husker du når du kommer hjem fra jobben hver dag og spør meg: Hva i all verden gjør du hele dagen?»
«Ja,» svarte Markus, vantro.
«Vel, i dag gjorde jeg det ikke,» sa Sofie og lukket boken forsiktig. «I dag tok jeg en dag for meg selv.»
Del 2: Stillheten og sannheten
Et øyeblikk ble det helt stille på soverommet. Markus ble stående i døren, usikker på om han skulle le, rope eller bare falle sammen som barna hans. Han så på Sofie, som fremdeles hadde det samme rolige uttrykket, og gikk gjennom alt han hadde sett da han kom hjem: kaoset, søpla, det totale rotet. For første gang på lenge visste han ikke hva han skulle si.
«Tok du en dag for deg selv?» gjentok han, som om ordene ikke ga mening.
Sofie nikket, la boken fra seg og satte seg opp i senga. Pyjamasen hennes, av blå bomull, hadde kaffeflekker og sjokolade, og de bare føttene hennes stakk fram under dyna.
«Ja. I dag bestemte jeg meg for å ikke gjøre noe av det jeg gjør hver dag. Jeg ryddet ikke, jeg vasket ikke, jeg lagde ikke mat, jeg organiserte ikke, jeg kranglet ikke med barna for at de skulle se
