«Du kan tro hva du vil om meg, men du har ingen bevis,» sa svigermoren truende, mens hun stilte svigerdatteren overfor et vanskelig valg.
«Nå, Maren, hør godt etter. Du kan mene hva du vil om meg, men du kan ikke bevise noe. Det er ingen vitner, og Eirik stoler på meg. Så hvis du vil forbli i familien vår, må du finne deg i å rydde, lage mat og holde kjeft. Forstått?»
Maren hadde giftet seg med Eirik for flere år siden. Litt senere fikk de en sønn, Simen, som nå var seks år. Begge foreldrene jobbet for å forsørge familien og unngå fattigdom.
De levde enkelt, men godt: Maren tok seg av huset, barnet og jobbet som regnskapsfører i et lite selskap, mens Eirik var ingeniør. Alt så ut til å gå som det skulle.
Men en dag ble Eiriks mor, Ingrid, diagnostisert med hjertesykdom som krevde kontinuerlig behandling og omsorg. Hun måtte slutte i jobben og ble helt avhengig av sønnens hjelp.
Maren gjorde sitt beste for å støtte Ingrid: Hun handlet mat, lagte supper og tok med seg Simen når hun ikke kunne la ham være alene hjemme. Noen dager besøkte Eirik moren sin.
I begynnelsen virket det naturlig. Men etter hvert ble spenningen merkbart. Penger forsvant raskere enn før: medisiner, behandlinger, spesialkost. Eirik ga en del av lønnen sin til moren uten å si noe, og Maren godtok det. Men snart merket hun at det ikke var nok igjen til deres egne behov. Eirik så ikke ut til å legge merke til problemet.
Simen trengte nye sko, aktivitetsskolen ble dyrere, vaskemaskinen gikk i stykker. Alt gikk galt. Maren hadde gått med samme vinterfrakk i over fem år, men i stedet for å kjøpe en ny, hørte hun bare fra mannen:
«Vi må holde ut. Moren min kommer først nå.»
Hun tidde, forståelig nok, men følelsen av å bli presset ble sterkere. Hun visste ikke hvor lenge dette skulle vare.
En dag, da Maren hadde fri tidlig før en helligdag, hørte hun noe fra Ingrid som sjokkerte henne.
Hun hadde fått en bonus, en liten men hyggelig sum hun ikke hadde regnet med. Hun så for seg en kveld alene med Eirik etter at Simen sovneten flaske vin, ost, frukt, og tid til hverandre, slik det var før alt ble så travelt.
Med disse tankene gikk hun på butikken, kjøpte grønnsaker og melk. «Jeg tar med dette til Ingrid først, så hjem for å forberede kvelden,» tenkte hun.
Hun hadde nøkkel til svigermorens leilighet, så hun låste seg inn. Fra kjøkkenet hørte hun en stemme. Først trodde hun det var TV-en, men da hun nærmet seg, stivnet hun.
Ingrid sto ved vinduet med en sigarett i hånden, mens hun blåste røyk ut. I den andre hånden holdt hun telefonen.
«Selvfølgelig fortsetter jeg å late som,» sa hun med hes stemme. «Sønnen min hjelper meg, og svigerdatteren danser etter min pipe. Jeg sier ikke nei til det. Takk, Vibeke, for at du ordnet den attestet for meg.»
Alt ble svart for øynene på Maren. Ordene traff som et slag. Hun vinglet tilbake, slo ryggen mot dørkarmen, og posen med mat gled ut av hendene hennes. Tomater og epler rullet utover gulvet.
Sannheten kan være mer smertefull enn løgnen.
Ingrid snudde seg brått.
«Maren vent! Jeg kan forklare!» ropte hun og skyndte seg etter.
Men Maren var allerede ute av døren og ned trappene. Hun merket ikke engang at hun kom til holdeplassen. Tanken på vin var bortehun gikk hjem med en blytung følelse i brystet og tomhet i tankene. Bare én ting gikk igjen: «Et helt år et helt år har hun lurt oss. Var hun noen gang syk?»
Senere, da Simen endelig sov etter en godnatt-historie, kalte Maren på Eirik på kjøkkenet. Han ble overrasketvanligvis var hun utmattet på denne tiden, men i kveld var det noe annerledes.
«Eirik,» begynte hun, «vi må snakke.»
«Hva er det?» spurte han.
«Det gjelder moren din.»
«Er det penger igjen? Vi klarer oss. Du vil bare ha for mye. Jeg har tenkt hvorfor jobber du egentlig? Du kunne vært hjemme og tatt vare på moren min.»
«Ta vare på henne? Vet du at Ingrid føler seg helt frisk? Kanskje hun aldri har vært syk?» Maren kunne ikke holde det inne lenger.
«Hva er dette du sier?»
«Jeg finner ikke på noe. Men moren din i dag så jeg henne stå ved vinduet og røyke. Hun snakket i telefonen med en Vibeke, som hadde ordnet en attest for henne.»
Eirik ble stille, usikker på om han skulle tro henne.
«Vent Det kan ikke være sant. Vibeke er morens venninne. Hun jobber på legekontoret »
«Nettopp.»
Eirik strøk seg over ansiktet.
«Jeg kan ikke ikke stole på deg Men moren kunne hun virkelig gjøre noe slikt?»
«Det ser sånn ut,» svarte Maren rolig. «Og grunnen til at vi hadde nok penger var at Viktor sendte meg penger hver uke. Trodde du det var han som kjøpte Simens nye høstjakke?»
Eirik tidde, pusten ble ujevn. Han følte at han mistet kontrollen.
«I morgen drar jeg til henne og finner ut av det.»
«Gjør det. Men ikke si fra på forhånd.»
«Hvorfor ikke?»
«Slik at hun ikke rekker å skjule alt.»
Maren reiste seg og gikk til badet.
Neste dag var Eirik distrahert på jobben. Tankene hans var rotete: konens ord, morens ansikt, samtalen om attesten. Han sjekket klokken stadig vekk, og til slutt dro han til moren i lunsjen.
Da han låste seg inn, så han det vanlige: rent, blomster i vasen, ingen lukt av tobakk.
Moren satt på kjøkkenet. Hun så sliten ut, med mørke ringer under øynene. Hun løftet blikket så vidt og sa svakt:
«Det var ille i natt. Jeg holdt på ikke å klare det. Maten sitter fast i halsen.»
Stemmen hennes lød ynkelig, men anstrengt, og Eirik kjente tvilen vokse: var dette ekte eller en bløff?
Han så seg rundtalt var perfekt. «Kanskje Maren tok feil?» tenkte han.
«Greit, mor. Ta medisinen og hvil deg,» sa han stille, lot som om han trodde henne. Han la fra seg maten og sjekket at medisinen var tilgjengelig.
«Jeg kommer tilbake senere.»
Han skyndte seg tilbake på jobb, som om han flyktet fra egne tanker.
Hele uken var Eirik fraværende. På jobben gjorde han feil, hjemme møtte han Marens bekym