**Dagboksnotat: Prinsens illusjon forsvant**
Han var ikke prinsen fra hennes drømmer
Jeg tror jeg elsket ham fra første stund.
Ingrid møtte Lars i byen en sommerdag, rett etter han var ferdig med militærtjenesten. Han var som tatt rett ut av et modemagasin høy, atletisk, med hypnotiserende grønne øyne og svart, krøllete hår. Ved siden av ham følte jeg meg ganske alminnelig, selv om jeg ikke var så verst: blond hår, slank figur, et vennlig smil. Jeg kunne ikke fatte minst lykke av alle jentene, valgte han meg.
«Hva ser han egentlig i deg?» hvisket venninnene. «Sånne karer blir ikke lenge. Han vil forlate deg.»
Men jeg bare smilte jeg trodde på vår kjærlighet. Vi gikk på kino, danset, møtte venner. Lars roste aldri utseendet mitt, men han var allerede der, og berøringen hans fikk meg til å svimte. Da jeg tok ham med hjem første gang, rynket moren Marit Johansen pannen. Senere, i all stillhet, hvisket hun til meg:
«En vakker man er en andres mann, kjære. De er sjelden trofaste. Vent med bryllypet, prøv ham. Han virker litt for utstillingsklar.»
Jeg ble sint. Jeg stolte på Lars, ville ikke høre på tvil. Men moren hadde fått uroen til å gro i hjertet mitt.
Lars forandret seg sakte. Først treningssenteret, deretter svømmingen, så nye bekjentserper. Jeg meldte meg også på trening for å være nær ham, men følte meg som en filleunge blant de selvsikre, muskulosejentene. Lars kastet blikk deres vei, og jeg dro hjem tidligere, mens jeg prøvde å skjule tårene.
«Du er svak som en dukke,» lo han en gang da jeg ble forkjølt etter svømmingen. «Bare bli hjemme med bøkene dine.»
Ordene skar, og jeg husket hverken mor. Jeg merket at Lars ble kaldere. Flere og flere kvelder dro han ut alene, uten å ringe, invitere eller engang si forfra. Så forsvant han helt. Han hadde sluttet å svare.
«Hører du ikke fra ham?» spurte mor.
«Nei» hvisket jeg, snudde meg mot veggen.
«Kom, vi går til frisøren!» kommanderte Marit. «En ny hårstil er første steg til et nytt liv. Så skal vi sy en ny kjole du er god til det.»
Vi kjøpte stoff, jeg tegnet mønstre og prøvde å glemme. Ryktene om Lars nye kjærligheter nådde meg, men jeg holdt ut. Da jeg så dukket opp på dansen i en ny kjole, lett og strålende snudde alle hodet. Folk la merke til meg.
En gutt, Per, beskjeden og uten pretensjoner, begynte å bry seg om meg. Han var ingen skjønnhet, men øynene hans såg bare på meg varme og oppriktige. Etter en måned friet han.
«Nå snakker vi!» sa mor. «Når en mann elsker, gifter han seg. Hva sier du?»
«Jeg sier ja,» svarte jeg rolig.
«Elsker du ham?»
«Hvordan kan jeg ikke? Han er snill, hardtarbeidende, trofast. Jeg er alt han trenger og bare meg.»
Bryllupet var varmt, fullt av glede. Per og jeg begynte fra natta av: første stol, første tallerken. Etter et år kom jentungen, og tre år senere gutten. Familie, kjærlighet, lykke.
Jeg tenkte ikke mer på Lars. Bare en sjelden gang hørte jeg historier om hvordan han forlot kærringen sin, dro til en elskerinne og nå vandrer fra sted til sted. Jeg smilte:
«Hva var vi, egentlig? Bare en del av ungdommen. La ham være lykkelig, hvis han kan.»
Hjemme ventet barna og mannen min. Og mor klok, god, den kjæreste. Hun som reddet meg fra virkelig sorg. Hun som hjalp meg å finne min stille, sanne lykke.
Mor vær alltid nær. Uten deg er livet ikke like lyst.
