**Døren forblir lukket**
«Mamma, åpne døra! Mamma, vær så snill!» Sønnes knyttnever hamret mot den metalliske overflaten så hardt at det lød som om de skulle sprenge hengslene. «Jeg vet du er hjemme! Bilen er ikke i garasjen, så du har ikke dratt!»
Ingrid Marie sto med ryggen til døra og knuget en kopp kald te mellom hendene. Håndene hennes skalv så kraftig at porselenet klirret mot underkoppen.
«Mamma, hva er det som skjer?» Stemmen til Lars ble mer og mer desperat. «Naboene sier at du ikke har latt noen inn i huset på en uke! Ikke engang Kristine fikk komme inn!»
Ved lyden av svigerdatterens navn rynket Ingrid Marie lett på pannen. Kristine. Hans dyrebare Kristine, som han var villig til å gjøre alt for. Til og med det som skjedde forrige torsdag.
«Mamma, jeg ringer låsesmeden!» truet Lars. «Vi bryter oss inn!»
«Våg ikke!» ropte Ingrid Marie endelig, uten å snu seg. «Våg ikke å røre meg!»
«Mamma, men hvorfor? Hva har skjedd? Snakk med meg!»
Ingrid Marie lukket øynene og prøvde å samle tankene. Hvordan skulle hun forklare sønnen det hun hadde hørt? Hvordan skulle hun fortelle ham hva hun hadde oppdaget ved en tilfeldighet, mens hun ventet i gangen på legevakten?
«Mamma, vær så snill» Lars stemme ble lav og bønnfallende. «Jeg er bekymret for deg. Kristine er også bekymret.»
Kristine er bekymret. Selvfølgelig. Hun var sikkert redd for at planene hennes skulle gå i vasken.
«Gå, Lars. Gå, og ikke kom tilbake.»
«Mamma, er du syk? Har du feber? Skal jeg ringe legen?»
«Jeg trenger ikke lege. Jeg trenger at du lar meg være i fred.»
Ingrid Marie reiste seg og gikk bort til vinduet. I gården sto Lars og snakket i telefon. Sikkert fortalte han Kristine at moren hans var vrang igjen.
Sønnen så opp og fikk øye på henne. Han vinket at han skulle komme opp. Hun trakk seg unna og satte seg ned i stolen igjen.
Etter et minutt banket det på døra igjen.
«Mamma, det er meg og Kristine. Åpne, vær så snill.»
Ingrid Marie skar tenner. Så han hadde tatt henne med. Konen sin, som så omhyggelig planla fremtiden deres.
«Ingrid Marie» svigerdatterens myke stemme lød «det er Kristine. Åpne, vær så snill. Lars er veldig bekymret.»
For en glimrende skuespiller. Hun forandret stemmen når det passet henne.
«Vi har med mat» fortsatte hun. «Melk, brød, sukkerbrød med valnøtter, slik du liker det.»
Sukkerbrød. Ingrid Marie fniste bittert. For en måned siden hadde Kristine fått vite at svigermoren elsket kake med valnøtter, og siden den gang hadde hun alltid kjøpt det til henne. Så snill en svigerdatter.
«Ingrid Marie, si oss i det minste noe» Kristines stemme lød engstelig. «Vi er bekymret.»
«Dere er bekymret» gjentok Ingrid Marie, men så lavt at de ikke hørte det.
«Mamma, jeg går ikke før du åpner!» erklærte Lars. «Jeg blir her hele natten om jeg må!»
Hun visste at han mente det. Han hadde alltid vært sta, helt siden han var liten. Når han bestemte seg for noe, ga han ikke opp.
«Greit» sa hun til slutt. «Men bare deg. Alene.»
«Hva?» Lars forsto ikke.
«Kristine må gå hjem. Jeg snakker bare med deg.»
Hun hørte hviskingen på gangen.
«Mamma, men hvorfor? Kristine er også bekymret.»
«Fordi jeg sier det. Enten kommer du alene, eller ingen av dere.»
Mer hvisking, så Kristines stemme:
«Greit, Ingrid Marie. Jeg går. Lars, ring meg når du finner ut hva som er.»
Hun ventet til skrittene deres forsvant ned trappen, gikk så langsomt bort til døra og vred om nøkkelen.
Lars stormet inn som en orkan, klemte henne og så bekymret på henne.
«Mamma, du har gått ned i vekt! Du er blek! Hva har skjedd? Er du syk?»
«Jeg har ikke vært syk» hun løsnet seg fra armene hans og gikk inn på kjøkkenet. «Vil du ha te?»
«Ja» han satte seg ved bordet og stirret på henne. «Fortell meg hva som foregår. Hvorfor har du holdt deg innelukket i en uke?»
Ingrid Marie satte tekanne på platen og snudde seg mot ham.
«Hvorfor skulle jeg åpne døra? Hva godt har jeg å vente?»
«Mamma, hva har det med saken å gjøre? Du kan ikke bo alene for alltid. Du må handle, gå til legen»
«Naboinnen Guro går for meg. Jeg gir henne handleliste og penger. Og til legen drar jeg ikke.»
«Hvorfor ikke?»
Hun helte kokende vann i koppene, la i sukker.
«Fordi jeg sist gang hørte ting der som jeg helst skulle vært foruten.»
Lars rynket pannen.
«Hva hørte du?»
«Kona di. Hun snakket i telefon med en venninne. Hun visste ikke at jeg var der.»
«Hva sa hun?»
Hun satte seg foran ham og så ham rett i øynene. Øynene hans, akkurat som farens gode, ærlige. Var denne mannen virkelig i stand til noe slikt?
«Hun snakket om hvordan de skulle selge leiligheten min. Hvordan de skulle plassere meg på et hjem. Hvordan de skulle bruke pengene.»
Lars ble hvit i ansiktet.
«Mamma, du må ha hørt feil. Kristine ville aldri»
«Jeg hørte perfekt» avbrøt hun. «Ord for ord. Og hun sa: Lars er allerede enig. Han sier at moren ikke kan bo alene, det er for farlig i hennes alder. Vi plasserer henne på et bra hjem, selger leiligheten. Pengene dekker egenkapitalen.»
«Mamma, jeg har aldri»
«Avbryt meg ikke!» hun hevet stemmen. «Og hun sa også: Heldigvis er svigermor så godtroende, hun aner ingenting. Hun tror vi elsker henne. Men hun står bare i veien for oss.»
Lars satt med hodet bøyd. Han knuget nevene.
«Mamma, jeg sverger, jeg har aldri vært enig i slikt. Kristine kan fantasere høyt.»
«Fantisere?» hun lo bittert. «Hvorfor gikk hun så i så mange detaljer? Om hjemmet?»
Og så, med tungt hjerte men ro i sinnet, fortsatte Ingrid Marie kvelden alene, viss på at uansett hva sønnen hennes valgte, ville hun beholde verdigheten og hjemmet sitt til det siste.
