«Det er din mor – så det er ditt ansvar!» sa han, men hun hadde fått nok

**Dagbok**

Det er din mor så det er ditt ansvar! sa han, men hun hadde fått nok.

Eli trakk genserens glidelås over sønnen og bet tennene sammen for å holde irritasjonen i sjakk. Foran henne lå nok et påtvunget besøk hos svigermoren en kvinne hun aldri hadde kommet overens med. Fra starten av hadde forholdet deres vært anstrengt.

Ingrid Solberg hadde bestemt seg for lenge siden at Eli ikke passet som kone til sønnen hennes. Uansett hva hun gjorde, var det alltid noe å kritisere, noe å klage over.

«Eli, hva nå igjen?» suste Lars mens han så det irritasjonsrynket i pannen hennes. «Du har ikke lyst til å dra, eller?»

Eli fnøs og ristet på hodet.

«Spør du meg virkelig det? Du vet jo godt hvorfor jeg ikke vil dit!»

Øynene hennes glødet av sinne.

«Hun kommer til å belære meg igjen, plukke på meg, finne feil der det ikke er noen! Hun kommer til å si at jeg oppdrar barnet vårt feil! Men hun bryr seg ikke om at jeg jobber, styrer hele huset, lager mat, vasker og betaler alle regningene! Det er jeg som forsørger familien, Lars!»

«Men du sitter jo hjemme hele dagen…» sa han og trakk på skuldrene.

Eli knep øynene sammen.

«Mener du det? Tror du jeg sitter og stirrer på veggen? Eller at pengene bare havner på kontoen av seg selv?!»

«Jeg jobber også,» mumlet han, krenket. «Det er ikke min feil at jeg tjener mindre.»

Men sannheten var at Eli, som interiørarkitekt, tjente tre ganger mer enn ham. Det var hun som bar den økonomiske byrden.

«Kanskje du kunne dra alene?» spurte hun med et snev av håp.

«Eli, det er morsdag! Du kan ikke bare ignorere henne!»

Hun presset leppene sammen og fullførte å kle på sønnen. To timer senere var de i Ingrids stue.

Der satt, som alltid, Silje Lars niese. Eli hadde lenge merket at Ingrid behandlet henne som en prinsesse, mens hun nesten overså sin egen barnebarn. Men det var ikke rart Siljes foreldre hadde omkommet i en bilulykke for fem år siden, og Ingrid hadde tatt henne under sine vinger.

Rundt dem satt Ingrids søstre, nippet til kaffen og lo høyt.

Og så kom ordene som endret alt.

«Jeg har tatt en beslutning,» kunngjorde Ingrid. «Jeg gir leiligheten min til Silje. Lars, du har jo ditt eget hus.»

Lars reagerte ikke engang. Bare nikket.

Noen dager senere var alle papirene klare. Leiligheten tilhørte nå Silje på betingelse av at hun ikke flyttet inn før etter Ingrids død.

Men skjebnen hadde andre planer.

Et slag rammet Ingrid og gjorde henne hjelpeløs.

«Vi må flytte inn hos henne,» sa Lars. «Hun klarer seg ikke alene.»

Eli kjente en knytting i magen. Hun visste hva dette betydde.

Det var hun som måtte mate henne, skifte bleier, bade henne… mens hun fortsatt jobbet og oppdro barnet.

Men hun sa ingenting.

Uker gikk, og Eli fikk ikke et øyeblikks hvile.

Til slutt, en kveld, brast hun.

«Lars, leiligheten tilhører Silje. Kanskje hun burde ta seg av din mor?»

«Silje studerer, Eli. Og hun har en kjæreste. Hun kan jo ikke flytte ham hit!»

Eli lo tørt, bittert, vantro.

«Lars, jeg orker ikke mer!»

Han krysset armene.

«Åh? Så nå har du fått nok?»

Hendene hennes skalv.

«Jeg drukner i alt dette! Du, din mor, barnet mitt, jobben min… DET ER FOR MYE!»

«Men du jobber jo hjemmefra…» sa han med et hånlig smil.

Blikket hennes ble iskaldt.

«Hva så? Tror du det ikke er ekte arbeid?!»

Hjertet hamret som en galning.

«Vet du hva? Nå blir DET din tur til å passe på din mor!»

«Hun er min mor, men din svigermor! Det er din plikt! Vil du at jeg skal vaske henne?!»

Stillhet.

Så sa Eli rolig, men iskaldt:

«Jeg skylder deg ingenting.»

Lars fnøs.

«Så anskaff en hjelper!»

«Å, virkelig? Skal du betale for henne?»

«Hvorfor skulle jeg betale?!»

«Da blir det ingen hjelper.»

Hun krysset armene.

«Du kan betale med din mors pensjon. Eller… kanskje din egen lønn?»

Ansiktet hans fortrakk seg av sinne.

«Hva er i så fall vitsen med en kone?!»

Og da skjedde det.

Noe i Eli brast for godt.

Alt ble klart for henne.

Lars hadde bare utnyttet henne alle disse årene.

Og Silje? Hun hadde ikke besøkt bestemoren sin en eneste gang.

Den natten sov Eli ikke et sekund.

Om morgenen visste hun hva hun måtte gjøre.

Da Lars dro på jobb, pakket hun kofferten, tok med seg sønnen og gikk.

Hun etterlot én melding, og så blokkerte hun nummeret hans:

«Jeg bærer ikke denne byrden alene lenger.»

Om kvelden dukket Lars opp, rasende.

«Du kommer tilbake, eller så søker jeg om skilsmisse!»

Eli smilte lett.

«Søk du. Jeg hadde tenkt å gjøre det samme.»

For første gang var Lars målløs.

Men hun ventet ikke på unnskyldninger. Beslutningen var tatt.

En måned senere var de skilt.

Lars innrømmet aldri feilen sin.

Og Eli?

Hun angret ikke et øyeblikk.

Seks måneder senere…

Eli fikk nyheten.

Ingrid var død.

Og Silje?

Uten skyldfølelse kastet hun Lars ut på gata.

Og først da skjønte han.

Han hadde mistet alt.

**Lærdommen:** Noen mennesker ser ikke verdien av det de har før det er borte. Men noen ganger er det for sent.