Det var som i en drøm, alt for surrealistisk til å være sant. Døren sto på gløtt, og to fremmede stirret inn. «Du må gi oss barnet. Vi er hans virkelige foreldre,» hvisket de.
«Mamma, kan jeg slippe skolen i morgen? Hodet gjør vondt igjen,» sa Aksel i dørkarmen. Han holdt seg fast som om han var redd for å falle.
Marit snudde seg fra komfyren, der hun rørte i en gryte med lapskaus. Gutten så virkelig blek ut, med mørke ringer under øynene.
«Igjen? Aksel, dette er tredje gangen denne uken. Kanskje vi burde dra til legen?»
«Nei, trenger ikke lege. Jeg er bare sliten. Kan jeg bli hjemme?»
«Vi ser i morgen tidlig. Gå og gjør leksene dine nå.»
«Jeg har gjort dem alt.»
«Alt? Også matten?»
«Også matten.»
Marit la hånden mot pannen hans. Ingen feber. Men gutten hadde vært så slapp og distré i det siste. Tidligere kunne han ikke sitte stille, men nå satt han timevis på rommet sitt og stirret ut av vinduet.
«Aksel, er alt bra på skolen? Er det noen som er slemme mot deg?»
«Alt er bra, mamma. Hodet gjør bare vondt.»
Han gikk inn på rommet sitt. Marit vendte tilbake til matlagingen, men en urolig følelse satt igjen. Åtte år hadde hun oppdratt ham, trodde hun kjente ham som sin egen lomme, og plutselig skjønner hun at noe er galtmen hva?
Da Lars kom hjem fra jobb, så han med en gang at noe var galt.
«Hva er det som har skjedd?»
«Aksel klager over hodepine igjen. Tredje gang denne uken.»
«Da må vi til legen.»
«Jeg har sagt det til ham, han vil ikke. Kanskje han bare er overtrett? Det er jo slutten av skoleåret, mange prøver.»
Lars gikk inn til sønnen. Marit hørte dem snakke lavt. Så kom han tilbake, satte seg ved bordet.
«Han sier alt er bra. Men han går med på å dra til legen i morgen.»
«Bra. Jeg bestiller time tidlig.»
Til middagen spiste Aksel nesten ingenting. Han drev bare med potetene, drakk litt te og ba om å få legge seg. Marit og Lars vekslet et blikk.
«Kanskje han er forelsket?» foreslo Lars. «Det skjer i den alderen.»
«For tidlig ennå. Han er bare åtte.»
«Barn blir fort store nå til dags.»
Marit ryddet av bordet, vasket opp. Tankene hennes kretset rundt alt som kunne ha skjedd. Var det noe på skolen? Eller var han syk av noe alvorlig?
Om natten gikk hun flere ganger inn på rommet hans. Aksel sov urolig, snudde seg, mumlet noe i søvne. Hun rettet på dyna, strøk ham over håret. Han åpnet øynene litt.
«Mamma?»
«Sov, kjære. Alt er bra.»
«Mamma, elsker du mig?»
«Selvfølgelig gjør jeg det. Mer enn noen andre.»
«Men hvis… hvis jeg ikke er din?»
Marit stivnet.
«Hva slags tull er det, Aksel? Selvfølgelig er du min. Sov nå.»
Han lukket øynene, snudde seg mot veggen. Marit gikk ut, men hun fikk ikke sove. Hvor hadde en åtteåring fått slike tanker fra?
Om morgenen sto Aksel opp av seg selv. Spiste frokost, pakket skolesekken.
«Mamma, jeg drar til skolen. Hodet gjør ikke vondt lenger.»
«Sikker? Vi kan dra til legen likevel.»
«Nei, jeg er frisk.»
Og han løp ut før hun rakk å si noe. Hun så gjennom vinduet at han gikk fort gjennom gården, som om han hadde hastverk.
Dagen gikk med vanlige gjøremål. Jobb, butikken, matlaging. Men uroen satt i henne. Hun tenkte flere ganger på å ringe læreren, men bestemte seg mot det. Hun ville ikke virke hysterisk.
Klokka tre ringte det på døren. Marit åpnet. En mann og en kvinne hun ikke kjente sto der. Mannen var i førtiårene, høy, mørkhåret. Kvinnen var yngre, pen, men med et anspent ansikt.
«God dag,» sa mannen. «Er du Marit Johansen?»
«Ja, det er meg. Hvem er dere?»
«Jeg heter Anders Vik. Dette er min kone, Elin. Vi må snakke med deg.»
«Om hva?»
Mannen så på kvinnen. Hun nikket, som for å gi ham mot.
«Om sønnen din. Om Aksel.»
Marit strammet seg.
«Hva med Aksel? Har det skjedd noe på skolen?»
«Nei, skolen er det ikke noe med. Kan vi komme inn? Dette tar litt tid.»
«Jeg kjenner dere ikke. Hva har vi å snakke om?»
Kvinnen tok et skritt frem. Tårene sto i øynene.
«Vær så snill. Dette er veldig viktig. Det handler om… Du må gi oss barnet. Vi er hans virkelige foreldre.»
Marit rykket tilbake. Det suset i ørene.
«Hva? Hva slags tull er dette? Aksel er min sønn!»
«Hør her,» sa mannen og tok frem noen papirer. «Vi har bevis. For åtte år siden ble det en feil på fødestuen. Barn ble byttet.»
«Gå herifra! Nå! Eller ringer jeg politiet!»
«Marit, vær så snill, hør på oss,» hikstet kvinnen. «Vi har også oppdratt et barn i åtte år. Elsket ham. Og så fant vi ut…»
«Fant ut hva?»
«Vår sønn… gutten vi har oppdratt… han ble syk. Trengte blodoverføring. Da oppdaget vi at blodtypen ikke passet. Hverken med min eller min manns. Vi tok en DNA-test.»
Marit holdt seg fast i dørkarmen. Knærne hennes skalv.
«Og?»
«Han er ikke vår biologiske sønn. Vi undersøkte saken, gikk til fødestuen. De sjekket arkivene. Den natten jeg fødte, var det bare to gutter som ble født. Vår og din.»
«Dette må være en feil. En forveksling.»
«Vi testet DNA med gutten vi har oppdratt. Så… så tok vi en prøve fra din sønn.»
«Hvordan tok dere det? Når?»
Mannen så ned.
«Unnskyld. Vi har fulgt ham noen dager. Tok en juiceboks han kastet. Det var nok til analysen.»
«Dere har fulgt mitt barn? Dette er straffbart!»
«Vi måtte vite sannheten. Testen viste et treff. Aksel er vår biologiske sønn.»
Marit følte at hun skulle besvime. Hun vaklet inn i leiligheten, satte seg på en stol i gangen. De uinviterte gjestene ble stående på terskelen.
«Vis meg dokumentene.»
Mannen rakte henne mappen. DNA-resultater, papirer fra fødestuen, diverse attest
![Fani Kevina mylą się w tym jednym pytaniu. Pamiętasz, ile miał rodzeństwa? [QUIZ]](https://m.mamadu.pl/c8568a55fdf32f0274f3b50bf5fb00b3,1920,1080,0,0.webp)
