Den ensomme vaktmesteren fant en telefon i parken. Da hun slo den på, tok det lang tid før hun fikk igjen pusten.
Marte Valerijevna dro til jobben tidligere enn vanlig. I helgene etterlot ungdommen alltid mye søppel, så hun kom klokka fire om morgenen for å få alt unnagjort. Hun hadde jobbet som vaktmester i mange år. En gang hadde livet hennes sett helt annerledes ut.
Da hun tok kostene i hånden, tenkte Marte på sønnen sin, som hun fikk alene da hun var 35. Hun hadde ikke hatt flaks med menn, så hun hadde viet seg helt til barnet. Hun hadde elsket ham av hele sitt hjerte. Gutten var smart og vakker. Det eneste som bekymret henne var at han virket så misfornøyd med å bo i dette strøket.
«Mamma, når jeg blir stor, skal jeg bli en kul kar!» sa han ofte til henne.
«Selvfølgelig skal du det, kjære deg. Hva ellers?» svarte hun alltid støttende.
Da han fylte 16, flyttet han hjemmefra og inn på et studenthjem nær tekniske skole. Marte likte ikke at han nå var så langt unna, men han lovet å komme på besøk ofte.
I begynnelsen kom han jevnlig hjem. Men så møtte han en jente, og husket stadig sjeldnere på hjemmet. Så kom han tilbake for godt og fortalte at han var dødssyk. Marte kunne ikke fatte hvorfor hun og sønnen måtte gjennomgå så harde prøvelser.
Hun samlet all sin styrke til kampen. Legen anbefalte behandling på et annet sykehus, men det krevde store penger.
Uten å nøle solgte den sønderknuste moren leiligheten sin. En natt ringte telefonen.
«Sønnen din er ikke lenger her!» sa legen.
Marte Valerijevna hadde ikke lenger lyst til å leve. Livet hennes mistet all mening uten sønnen.
En morgen, som vanlig, gikk Marte ut for å feie gårdsplassen.
«God morgen!» hilste Simon Lunde, som var ute og gikk med hunden sin.
«God morgen! Er du ute så tidlig i dag?» svarte Marte.
«Ja, det er kjedelig å sitte hjemme alene. Tar en tur med hunden og hilser på deg,» sa mannen muntert.
Simon var en enslig ungkar. Marte ble litt forlegen av oppmerksomheten hans.
«Vel, vi går videre og lar deg jobbe i fred,» sa han og fortsatte turen med hunden.
Marte begynte å jobbe, men plutselig la hun merke til noe på benken. Det var en telefon. Hun så seg rundt ingen andre var der. Hun tok enhet
