Da mor og jeg var på vei hjem fra torget, var det jeg som la merke til ham først.
Han satt ikke under benken, slik trøtte eller løshunder vanligvis gjør, men rett på bussholdeplassens benk. Han satt som et menneske rolig, selvsikker, oppmerksom. I snølyset smålente han mot veien, løftet av og til hodet og skottet over forbipasserende, som om han lette etter noen. Han løp ikke rundt, han gjønte ikke, han prøvde ikke å nærme seg noen han bare satt og ventet. Det var overraskende nesten menneskelig.
Mamma, se! Jeg dro i ermet hennes. En liten hund!
Han var liten, tynn, med store ører og litt klossete, som en tenåring som ikke helt hadde mestret de lange lemmene sine. Men det var øynene som fanget meg de var slitne, men ikke utslukte. Det var en dybde i dem. Noe som ikke kan beskrives med ord, men som man straks forstår.
Mamma målte ham med et blikk og sukket:
Ikke rør ham. Han har sikkert lopper. Han er ikke vaksinert. Vi kan ikke ta ham med på bussen. Hvis vi går, går han sikkert sin vei.
Men bussen kom, og så en til, og han satt fremdeles der. Han skiftet bein, så seg om, men rørte seg ikke. Det var som om han ventet. Som om han valgte noen blant de forbipasserende. Og da han så på meg var det som om jeg hørte ham si: *«Du kom for min skyld, ikke sant?»*
Mamma, vær så snill Jeg kunne ikke be «voksent» ennå. Jeg bare stirret, med tårer i øynene og et sammenklemt hjerte. Han kommer til å bli forkjølt
Mamma bet seg i leppen. Hun så opp mot det grå himmelhvelvet. Så ned på hunden igjen. Og langsomt slapp hun ut pusten:
Hvis ingen tar ham med før kvelden, tar vi ham med hjem. Men husk, det er ditt ansvar. Hvis pappa blir sint, må du forklare det selv.
Jeg nikket som om noens liv avhang av det. Jeg løp tilbake til holdeplassen, tok av meg sjalet og pakket ham inn som i en teppe. Han protesterte ikke. Han bare pustet ut, stille, som et barn og gjemte snuten inn i jakka mi.
Hjemme spiste han rolig, fort, så desperate at det gjorde vondt å se på. Ikke med glede med fortvilelse. Hver smule, hver bit som om det var hans siste sjanse.
Så kveilet han seg sammen på den gamle frakken og sovnet. Som om han endelig kunne slippe å holde ut, slippe å flykte, slippe å håpe. Nå kunne han bare sove.
Hva skal vi kalle helten vår? spurte mamma mens hun tømte matskålen.
Jeg tenkte meg om. Og plutselig kom jeg på det:
I dag er det 12. april.
Og?
Gagarin, svarte jeg.
Mamma løftet et øyebryn:
Til ære for verdensrommet?
Til ære for den første. For han er min første. Og en ekte helt.
Mamma smilte, men navnet ble værende. Gagarin forble Gagarin.
Det var ikke lett i begynnelsen. Katten hveste fra døråpningen og gjemte seg i kommoden. Bestemor erklærte umiddelbart at huset nå luktet «hund». Og pappa, som var på forretningsreise, klagde i telefonen om at han var allergisk og at vi alle hadde gått fra forstanden. Jeg hørte på alt sammen, nikket og ga ikke opp.
Gagarin oppførte seg nesten perfekt. Han bjeffet nesten aldri, krevde ikke oppmerksomhet, tugg
