Av ren desperasjon sa hun ja til å gifte seg med den velstående mannens sønn som ikke kunne gå Og en måned senere la hun merke til
“Du må tulle,” sa Martine og stirret på Lars Johansen med store øyne.
Han ristet på hodet.
“Nei, det gjør jeg ikke. Men jeg gir deg tid til å tenke. Tilbudet er ikke akkurat vanlig. Jeg kan nesten gjette hva du tenker nå. Vurder alt, tenk grundig gjennom detjeg kommer tilbake om en uke.”
Martine så ham gå, forvirret. Ordene hans ville ikke få plass i hodet hennes.
Hun hadde kjent Lars Johansen i tre år. Han eide en kjede av bensinstasjoner og noen andre virksomheter. Martine jobbet deltid som vasker på en av stasjonene. Han hilste alltid vennlig på de ansatte og snakket varmt med dem. Alt i alt var han en god mann.
Lønnen på stasjonen var grei, så det var ikke mangel på folk som ville ha jobben. For omtrent to måneder siden, etter at hun hadde gjort rent, satt Martine utenforskiftet hennes var nesten over, og hun hadde litt fri tid.
Plutselig åpnet døren seg, og Lars Johansen dukket opp.
“Kan jeg sette meg?”
Martine spratt opp.
“Selvfølgelighvorfor spør du?”
“Hvorfor reiser du deg? Sett deg, jeg biter ikke. Det er en fin dag.”
Hun smilte og satte seg igjen.
“Ja, om våren føles det som om været alltid er godt.”
“Det er fordi alle er lei av vinteren.”
“Kanskje du har rett.”
“Jeg har lurt på: hvorfor jobber du som vasker? Silje tilbydde å flytte deg til operatør, ikke sant? Bedre betalt, enklere arbeid.”
“Jeg skulle gjerne. Men timeplanen fungerer ikkedatteren min er liten og blir ofte syk. Når hun er frisk, kan naboene passe henne. Men når det blir ille, må jeg være der selv. Så Silje og jeg bytter skift når det trengs. Hun hjelper alltid.”
“Jeg skjønner Hva er det med jenta?”
“Å, ikke spør Legene skjønner det ikke helt. Hun har anfallkan ikke puste, får panikk, mye rart. Og de dyre testene er alle private. De sier vi bør vente, kanskje hun vokser fra det. Men jeg kan ikke bare vente”
“Hold ut. Det ordner seg.”
Martine takket ham. Den kvelden fikk hun vite at Lars Johansen hadde gitt henne en bonusuten forklaring, bare overrakt den.
Hun så ham ikke etter det. Og nå, i dag, dukket han opp hjemme hos henne.
Da Martine så ham, stod hjertet nesten stille. Og da hun hørte forslaget hansble det enda verre.
Lars Johansen hadde en sønnErik, nesten tretti. Syv av disse årene hadde han tilbragt i rullestol etter en ulykke. Legene gjorde alt de kunne, men han kom seg aldri opp på beina. Depresjon, tilbaketrekning, nesten helt tausselv med faren.
Så Lars Johansen fikk en idé: gifte bort sønnen. Ordentlig. Slik at han fikk et mål igjen, en lyst til å leve, til å kjempe. Han var ikke sikker på at det ville fungere, men han bestemte seg for å prøve. Og det virket som Martine var den perfekte personen for rollen.
“Martine, du vil bli tatt godt vare på. Du får alt du trenger. Din datter får alle testene, all behandlingen hun må ha. Jeg tilbyr en ettårsavtale. Etter ett år drar duuansett hva. Hvis Erik blir bedreflott. Hvis ikkebelønner jeg deg godt.”
Martine fikk ikke frem et ordindignasjonen tok henne.
Som om han leste tankene hennes, sa Lars Johansen stille:
“Martine, vær så snill, hjelp meg. Det er gjensidig fordelaktig. Jeg er ikke engang sikker på at sønnen min vil røre deg. Og det blir enklere for degdu blir respektert, offisielt gift. Se for deg at du gifter deg ikke for kjærlighet, men for omstendighetene. Jeg ber bare om: ikke si et ord til noen om samtalen vår.”
“Vent, Lars Johansen Og Eriker han enig?”
Mannen smilte trist.
“Han sier han gir blanke. Jeg skal fortelle ham at jeg har problemermed bedriften, med helsen Det viktigste er at han er gift. Ordentlig. Han har alltid stolt på meg. Så dette er en løgn for det gode.”
Lars Johansen gikk, og Martine satt lenge, nummen. Inni henne kokte det av sinne. Men hans enkle, ærlige ord dempet litt av forslaget.
Og hvis hun tenkte på det Hva ville hun ikke gjort for lille Nora?
Hva som helst.
Og han? Han var også en far. Han elsket sønnen sin, også.
Skiftet hennes var ikke engang over da telefonen ringte:
“Martine, fort! Nora har et anfall! Et stygt ett!”
“Jeg kommer! Ring ambulanse!”
Hun ankom akkurat idet ambulansen kom til porten.
“Hvor har du vært, mor?” spurte legen strengt.
“Jeg var på jobb”
Anfallet var virkelig alvorlig.
“Kanskje vi burde dra til sykehuset?” spurte Martine forsiktig.
Legen, som var der for første gang, viftet en trøtt hånd.
“Hva er vitsen? De hjelper ikke der. De gjør bare jenta mer nervøs. Du burde virkelig dra til hovedstadentil en god klinikk, ekte spesialister.”
Førti minutter senere dro legene.
Martine tok telefonen og ringte Lars Johansen.
“Jeg sier ja. Nora hadde et nytt anfall.”
Neste dag dro de.
Lars Johansen kom selv for å hente demsammen med en ung, barbert mann.
“Martine, ta bare det aller nødvendigste. Vi kjøper resten.”
Hun nikket.
Nora gransket bilen med nysgjerrighetstor og blank.
Lars Johansen bøyde seg ned foran henne.
“Liker du den?”
“Veldig!”
“Vil du sitte foran? Da ser du alt.”
“Kan jeg? Jeg vil så gjerne!”
Jenta så på moren sin.
“Hvis politiet ser det, får vi bot,” sa Martine strengt.
Lars Johansen lo og åpnet døren.
“Hopp inn, Nora! Og hvis noen vil gi oss botså gir vi dem bot isteden!”
Jo nærmere de kom huset, jo mer nervøs ble Martine.
“Gud, hvorfor sa jeg ja? Hva om han er rar, aggressiv?”
Lars Johansen la merke til uroen hennes.
“Martine, slapp av. Det er en hel uke til bryllupet. Du kan ombestemme deg når som helst. Og Erik er en flott fyr, smart, men noe knakk inni ham. Du vil se selv.”
Martine gikk ut av bilen, hjalp datteren ned, og frøs plutselig til, stirrende på huset. Det var ikke bare et husdet var en ekte herskapelig villa. Og Nora, som ikke kunne holde seg, hvinte av glede:
“Mamma, skal vi bo som i en eventyrbok nå?!”
Lars Johansen lo, tok jenta i armene sine.
“