Lars, bare se på dette vidunderet! utbrøt Solveig med begeistring, hennes solbrune hud og strålnende øyne fylt av livslyst. Hun bredte ut armene som om hun omfavnet det endeløse havet.
Hennes kastanjebrune lokker, lysnet av solen, danset i vinden. Jeg sa jo at denne måneden skulle bli den beste i våre liv!
Lars sto ved siden av henne på den hvite sanden, rettet på stråhatten og smilte. Men bak den rolige fasaden knugget bekymringen hans hjerte. Tanken på at dette kanskje var deres siste sjanse til å finne tilbake til lykken, plagde ham.
Ja, Solveig, denne måneden blir den beste, svarte han og prøvde å holde stemmen lett. Du har alltid hatt rett.
Men de tunge ordene fra legen for to måneder siden hang fortsatt i luften: «Kreft, sen stadium, to til tre måneder.» Så de hadde kommet hit til kysten, for Solveig hadde bestemt seg for å leve, ikke gi opp.
Skal vi bade? Hun tok ham i hånden, øynene fulle av gnist. Ikke vær trist, Lars! Husker du da vi hoppet i elva hos bestemor? Du var redd strømmen skulle ta boksene dine!
Lars lo, og i et øyeblikk forsvant smerten. Slik kunne Solveig alltid dra ham ut av mørket.
Jeg var ikke redd, jeg var bare forsiktig, sa han spøkefullt. Greit, vi går, men hvis en hai spiser meg, er det din feil.
De løp mot vannet, latteren som to tenåringer. Solveig lekte i bølgene mens Lars så på henne, hjertet fylt av kjærlighet og smerte. Hun var vakker, og han elsket henne mer enn noe annet. Å miste henne var uutholdelig.
“Kjærlighet gir oss styrke til å ha håp, selv når tiden virker imot oss.”
Deres historie begynte i tiende klasse i en liten bygd hvor alle kjente hverandre. Solveig hadde kommet til skolen som en komet ny, med et glimt i øyet og langt kastanjebrunt hår som kunne smelte det kaldeste hjerte.
Hun hadde flyttet fra en naboby og ble straks midtpunktet. Lars, høy og klosset, med en bok i hånden, trodde ikke hun ville legge merke til ham. Men en kveld på skoleballet ba han henne opp til en langsom dans.
Du er annerledes, sa hun og så ham inn i øynene. Du prøver ikke å virke bedre enn andre.
Er du ikke redd jeg tråkker på føttene dine? spurte han med et smil. Hennes latter lød som en klokkeklang, og fra den kvelden ble de nære venner.
Etter videregående dro Lars til Oslo for å studere ingeniørfag, Solveig til Bergen for litteraturvitenskap.
De skrev lange brev til hverandre og ventet utålmodig på ferier for å være sammen.
Avstanden styrket kjærligheten deres.
Da de var tjueto, rett etter eksamen, giftet de seg. Bryllåpet var enkelt, i det lokale kulturhuset med plastblomster og musikken fra DDE i bakgrunnen. De var lykkelige, og ingenting annet betydde noe.
Men hverdagen kom, full av slit og små irritasjoner. De leide en liten leilighet, jobbet hardt og drømte om eget hus og en kafé. Trøttheten førte til krangler.
Småting ble store problemer: hvem som ikke hadde vasket opp, hvem som glemte å betale regningen. En dag, i fullt raseri, smelte Lars døren og ropte:
Kanskje vi burde skilles?
Solveig satte seg stille på sofaen og svarte ikke. Så sa hun lavt:
Lars, jeg elsker deg for mye til å miste dette. Laver prøve noe nytt.
Én dag i uken var bare deres.
Uten jobb, telefoner eller irritasjon.
De gikk turer, drakk te på balkongen og minnes ungdommen.
Kjærligheten blomstret på ny, som en vårblomst etter vinteren.
Etter fem år kjøpte de et hus med hage og åpnet en kafé. Snart kom tvillingdøtrene, Ingrid og Maren, som fylte huset med glede og kaos. Solveig var en fantastisk mor varm, tålmodig og med eventyr hver kveld. Lars tenkte ofte: «Så heldig jeg er.»
Men tiden gikk. Døtrene flyttet for å studere, og huset ble tomt. For å dempe ensomheten kastet de seg inn i arbeidet. De åpnet en ny kafé, jobbet natten lang uten hvile. Og så, midt på en arbeidsdag, ble Solveig hvit og falt om.
Solveig! Våkn opp! Lars ristet henne inntil ambulansen kom. Legen sa det var utmattelse, men Solveig avfeide det: «Bare litt trett, Lars. Alt blir bra.»
Neste dag besvimte hun igjen. Legen så ned og sa det fryktelige ordet: kreft, uoperabel, to måneder.
Hjemme sa Solveig rolig:
Lars, ikke kall jentene. Jeg vil ikke at de skal se meg slik. Jeg vil til havet. Husker du drømmen vår? Bade, drikke drinker, danse under stjernene. La oss gjøre det nå.
Han ville protestere, men kunne ikke. Hvis dette var hennes siste ønske, skulle han gjøre det skikkelig.
Lars, er du her? Solveig sprutet vann mot ham og dro ham ut av tankene. Hei, du er ikke til stede!
Jeg er her, smilte han og gjemte tårene da han dykket under vann. Bare tenkte på hvordan du slo meg i kort i går hvilket trekk!
Ikke sov! lo hun, latteren hennes spredde seg over vannet. Skal vi spise på restaurant med live musik i kveld? Jeg vil danse til jeg dauer!
Er du sikker? Kanskje du burde hvile? Lars ord lød klossete; Solveig hatet å bli minnet på sykdommen.
Lars, jeg lever, og jeg vil leve! sa hun bestemt. Lover du ikke begraver meg før tiden. Lover du?
Jeg lover, hvisket han, og de omfavnet hverandre i det varme vannet, som om skjebnen holdt dem fast.
Nøkkeløyeblikket: Kjærlighet og tro kan endre selv den verste sykdommens gang.
Måneden ved havet ble en drøm: spaserturer på bryggen, iskrem, dans under stjernene til lokal musikk. Solveig blomstret rosa kinn, glitrende øyne. Lars lurte på: kunne legene ha tatt feil? Var dette et mirakel?
En kveld på hotellbalkongen sa Solveig:
Lars, jeg er ikke redd. Selv om dette er slutten, er jeg lykkelig. Jeg har deg, jentene og denne solnedgangen. Jeg har hatt et fantastisk liv.
Ikke si slikt, stemmen hans skalv. Du skal danse på barnebarnas brylluper.
Hun smilte og tok hånden hans fast.
Da de kom hjem, insisterte Solveig på nye undersøkelser. Lars fryktet dagen, redd for at tiden var ute.
Men legen, etter å ha studert bildene, sa forbauset:
Nesten utrolig. Etter flere tester er svulsten nesten borte. Dette sk
