**Sesongen for tillit**
I begynnelsen av mai, når gresset hadde fått en frodig grønnfarge og morgendugg fremdeles la seg på verandadørene, tenkte Kari og Lars for første gang alvorlig på å leie ut hytta selv, uten mellomledd. Beslutningen modnet over flere uker venner fortalte historier om provisjoner, og på forum dukket det opp misfornøyde tilbakemeldinger om eiendomsmeglere. Men det viktigste var noe annet: de ville selv bestemme hvem de kunne stole på med hytta der de hadde tilbrakt de siste femten somrene.
«Hytta er ikke bare kvadratmeter,» sa Lars mens han forsiktig klippet av de tørre greinene på bringebærene og kastet et blikk på kona. «Vi vil at folk skal behandle den med respekt, ikke som et hotell.»
Kari tørket hendene i et håndkle på trappen og nikket. I år hadde de bestemt seg for å bli lenger i byen datteren deres startet en viktig skoleperiode, og Kari måtte hjelpe til. Hytta ville stå tom nesten hele sommeren, og utgiftene ville ikke forsvinne av seg selv. Løsningen virket åpenbar.
Om kvelden, etter middag, gikk de gjennom hytta sammen den vanlige runden, men nå med nye øyne: hva som måtte ryddes, hva som burde gjemmes unna for å ikke friste fremmede med unødvendige ting. Bøker og familiebilder ble pakket i esker og plassert på loftet, rent sengetøy ble lagt i en stabil stabel. På kjøkkenet sorterte Kari servisen og beholdt bare det nødvendigste.
«La oss dokumentere alt,» foreslo Lars og tog fram telefonen. De tok bilder av rommene, hagemøblene, til og med den gamle sykkelen ved uthuset for alle tilfeller. Kari noterte detaljer: hvor mange gryter, hvilke tepper som lå på sengene, hvor ekstranøklene hang.
Neste dag, da den første mairegen begynte å falle og dammer spredte seg over tomten, la de ut annonsen på nettet. Bildene ble lyse: gjennom vinduene kunne man se tomatplantene strekke seg opp i drivhuset, og langs stien til porten blomstret løvetannene tett.
Ventingen på de første henvendelsene var anspent og litt gledelig som før gjester kommer, når alt er klart, men man ikke vet hvem som skal gå inn døren. Telefonene ringte fort: noen spurte om Wi-Fi og TV, andre om det var lov med hund eller barn. Kari svarte ærlig og grundig hun hadde selv leid før og visste hvor viktig detaljene var.
De første leietakerne kom i slutten av mai. Et ungt par med et barn på sju år og en mellomstor hund på telefonen forsikret de at hunden «ikke bråkte i det hele tatt». Kontrakten ble signert på stedet en enkel avtale med personopplysninger og betingelser. Kari følte en liten uro: avtalen var uformell, men for dem virket det logisk for en sesong trengtes ikke mer.
De første dagene gikk rolig. Kari kom hver uke for å sjekke hagen og vanne tomatene i drivhuset samtidig tok hun med ferske håndklær eller brød fra byen. Leietakerne var hyggelige: barnet vinket fra kjøkkenvinduet, hunden møtte henne ved porten.
Men etter tre uker begynte betalingene å forsinke seg. Først skyldtes det glemsel eller bankfeil, senere kom unnskyldninger om uforutsette utgifter.
«Hvorfor må vi ha denne stressen» bladde Lars gjennom meldingene på kjøkkenet om kvelden. Solen sank allerede bak epletrærne og etterlot gullstriper på gulvet.
Kari prøvde å forhandle: hun påminnet dem diskret, tilbød at de kunne betale deler av summen senere. Men den indre spenningen økte hver samtale etterlot en følelse av ubehag og meningsløs tretthet.
Mot midten av juni ble det klart: leietakerne planla å dra før tiden og etterlot en del av summen ubetalt. Da de flyttet ut, møtte hytta dem med lukten av sigaretter på verandaen (til tross for forespørsel om ikke å røyke innendørs), søppel under terrassen og malingflekker på kjøkkenbordet.
«Så ikke bråkende hunden var» Lars stirret på de ripe dørene til kottet.
De ryddet nesten hele dagen i taushet: tok ut søppel, vasket komfyren, bar gamle håndklær til vask. Jordbærene ved gjerdet begynte å modne; mellom arbeidet plukket Kari en håndfull bær rett fra bedet søte, litt varme etter regnet.
Etter denne hendelsen diskuterte de lenge: var det verdt å fortsette? Kanskje det var bedre å gå til et byrå? Men tanken på at noen fremmede skulle styre hytta deres eller ta prosent for enkel nøkkeloverlevering, føltes feil.
Mot midtsommeren prøvde de igjen: nå valgte de leietakere mer forsiktig, krevde forhåndsbetaling for en måned og forklarte reglene grundigere.
Men den nye opplevelsen ble ikke bedre: en familie på to voksne og en tenåring kom først på lørdagskvelden og inviterte umiddelbart gjester «på noen dager». I virkeligheten ble de støyende gjestene nesten en hel uke: om kveldene lo de høyt i hagen og grillte til langt på natt.
Kari ringte flere ganger ba dem om å respektere stillhet etter klokken elleve; Lars dro for å sjekke tomten og fant tomme flasker under syrenbusken.
Da leietakerne dro, så hytta sliten ut: sofaen var flekket av juice eller vin (umulig å se forskjell), søppelposer lå ved uthuset, og under epletreet lå det sigarettfiltre.
«Hvor lenge skal vi tåle dette?» mumlet Lars mens han ryddet grillrestene.
Kari følte en voksende skuffelse: det virket urettferdig at folk behandlet noen andres hjem slik.
«Kanskje det er vår feil? Vi burde vært strengere med reglene»
I august kom en ny forespørsel: et ungt par uten barn ønsket å leie hytta i bare en uke. Etter tid
