Vesken med klær sto ved døren, lukket som et siste punktum for avreisen. Lise nervøst fikset på beltet, mens hun skottet kort til søsteren og sønnen. I gangen hang det en fuktig lukt; utenfor silregnet det, og vaktmesteren skovlet tunge løvblader til kantene. Lise hadde ingen lyst til å dra, men å forklare det til den ti år gamle Jonas var meningsløst. Han sto taus og stirret sta ned i gulvet. Trine prøvde å virke opplagt, selv om alt inni henne knep seg sammen nå skulle Jonas bo hos henne.
“Alt blir bra,” sa hun og forsøkte å smile. “Mamma kommer snart tilbake. Vi klarer oss fint til da.”
Lise klemte sønnen fort og hardt, som om hun hastet for ikke å ombestemme seg. Så nikket hun til søsteren: du skjønner. Etter et øyeblikk lukket døren bak henne, og leiligheten ble fylt av en underlig stillhet. Jonas sto fremdeles veggen i, med den gamle sekken presset inntil seg. Trine kjente plutselig en underlig fornemmelse: nevøen var i hennes hjem, hans ting lå på en stol, hans sko ved siden av hennes støvler. De hadde aldri bodd sammen lengre enn noen få dager.
“Kom inn på kjøkkenet. Vannkoken har nettopp kokt,” sa hun.
Jonas fulgte etter henne uten et ord. På kjøkkenet var det varmt; på bordet sto krus og en tallerken med brød. Trine skjenket te til dem begge og prøvde å snakke om småting været utenfor, at han kanskje trengte nye gummistøvler. Gutten svarte knapt og så forbi henne enten på vinduet med regnstripene, eller dypt inni seg selv.
Om kvelden pakket de sakene hans ut sammen. Jonas la T-skjortene pent i kommoden og stilte skrivebøkene i en stabel ved siden av lærebøkene. Trine la merke til at han unngikk å røre leksakene fra hennes egen barndom som om han var redd for å forstyrre orden i et fremmed hjem. Hun bestemte seg for ikke å presse ham til å snakke.
De første dagene var anstrengende. Morgentidene før skolen var stille: Trine påminte om frokost og sjekket skolesekken. Jonas spiste sakte, nesten uten å se opp. Om kveldene satt han ved vinduet med lekser eller leste en bok fra skolebiblioteket. De skrudde sjelden på TV-en støyen irriterte dem begge.
Trine skjønte at gutten hadde det vanskelig med å venne seg til en ny rutine og et fremmed hjem. Hun merket selv at alt føltes midlertidig selv krusene på bordet virket som om de ventet på noen. Men det var ikke tid til å nøle: om bare to dager måtte hun ordne formell vergeordning.
På NAV-kontoret luktet det papir og våte klær. Køen strakk seg langs veggene med kunngjøringer om støtteordninger. Trine holdt en mappe med dokumenter under armen: søknaden fra Lise, hennes eget samtykke, kopier av pass og Jonass fødselsattest. Den ansatte bak glasset snakket kjølig:
“Vi trenger også en bostedsattest for barnet og samtykke fra den andre forelderen…”
“Han har ikke vært med lenge. Jeg leverte kopi av attesten.”
“Det må likevel være en offisiell bekreftelse…”
Hun bladde sakte gjennom papirene; hver kommentar lød som en anklage. Trine følte at det lå mistillit bak de formelle ordene. Hun forklarte situasjonen igjen og igjen, fortalte om søsterens turnusarbeid og viste reiseplanen. Til slutt ble søknaden godkjent men de advarte om at det kunne ta en uke før det kom et svar.
Hjemme prøvde Trine å ikke vise hvor sliten hun var. Hun fulgte Jonas til skolen for å snakke med læreren om situasjonen hans. I garderoben dyttet barna hverandre ved skapene. Læreren møtte dem med skepsis:
“Er det nå du skal ha ansvaret for ham? Har du dokumenter?”
Trine rakte henne papirene. Kvinnen gransket dem lenge:
“Jeg må informere administrasjonen… Og fra nå av, er det deg vi kontakter om noe?”
“Ja. Moren hans jobber turnus. Jeg søker om midlertidig vergeordning.”
Læreren nikket uten større medfølelse:
“Det viktigste er at han ikke går glipp av undervisningen…”
Jonas lyttet til samtalen med anspent ansikt, før han forlot dem uten et ord. Trine merket at han ble tausere hjemme, og om kveldene satt han lenge ved vinduet. Hun prøvde å få ham til å prate spurte om venner eller skolearbeid. Svarene var korte; det lå en slags tretthet i dem.
Noen dager senere ringte barnevernet:
“Vi kommer for å inspisere boforholdene for barnet.”
Trine rengjorde leiligheten grundig; om kvelden tørket de støv og ryddet sammen. Hun ba Jonas om å velge et sted til bøkene sine.
“Det er uansett bare midlertidig…” mumlet han.
“Ikke nødvendigvis. Du kan ordne det slik du vil.”
Han trakk på skuldrene, men flyttet bøkene selv.
Den dagen kom en kvinne fra sosialkontoret. I gangen ringte telefonen hennes; hun snakket kort og bestemt:
“Ja, ja, jeg sjekker nå…”
Trine viste henne rundt. Kvinnen stilte spørsmål om dagsrutiner, skole og mat. Så spurte hun Jonas direkte:
“Trives du her?”
Gutten trakk på skuldrene, med et sta blikk.
“Han savner moren… Men vi prøver å holde en fast rutine. Alle leksene gjøres i tide, og vi går tur etter skolen.”
Kvinnen humret:
“Ingen klager?”
“Nei,” svarte Trine bestemt. “Hvis det er noe, kan du ringe meg direkte.”
Om kvelden spurte Jonas:
“Hvis mamma ikke kan komme tilbake?”
Trine stivnet, før hun satte seg ved siden av ham:
“Vi klarer oss. Det lover jeg.”
Han tidde lenge, før han nikket nesten umerkelig. Den kvelden tilbød han å skjære brød til middagen.
Dagen etter var det en konflikt på skolen. Læreren ba Trine bli igjen etter timene:
“Nevøen din sloss med en gutt fra parallellklassen… Vi er ikke sikre på at du har full kontroll på situasjonen.”
Stemmen var kald; det lå mistillit mot denne fremmede kvinnen med midlertidige rettigheter. Trine kjente sinne boble opp:
“Hvis det er spørsmål om Jonass oppførsel, snakk med meg direkte. Jeg har det formelle ansvaret; dokumentene har du sett. Hvis han trenger hjelp fra en psykolog eller ekstraundervisning, er jeg villig til å delta personlig. Men jeg ber deg om ikke å dømme vår situasjon for fort.”
Læreren så overrasket ut, før hun nikket kort:
“Greit… Vi får se hvordan det går videre.”
På vei hjem gikk Trine ved siden av Jonas; vinden dro i hettegenseren. Hun følte seg sliten, men nå var hun sikker: det var ingen vei tilbake
